Flere samtaler om revolusjonær hverdag finner du her.
Denne samtalen mellom Solveig Nyhamar og Jorun Gulbrandsen fant sted i mai 2024.
Om du vil lytte til et intervju seinere (podkast!), kan du klikke på de tre prikkene bak lydlinja for nedlasting (eventuelt høyreklikke på lydlinja og velge «lagre lyd som»).
![]() |
Født: 1944 i Uppsala (svensk mor, norsk far) Bosted: Simensbråten i Oslo, Vokste opp på Nadderudjordet i Bærum Utdanning og arbeid: Utvekslingsstudent i Vermont i USA fra 1962 til 1963 (Cuba krise og borgerrettighets-bevegelsen) Politisk aktivitet: Fagorganisert i FO fra 1972 og fortsatt |
I 1968 kom Solveig Nyhamar til Oslo etter en aupair-jobb i Paris, der opprørets flamme var tent. Om ikke like sterkt, var det mye bevegelse i Norge også, som 5000 studenter på diskusjonsmøter. I USA var det store kamper mot rasismen. Solveig tok initiativ til å invitere Stokeley Carmichael fra Black Panthers Party til Norge. I Oslo og Trondheim var det store møter med ham. Solveig ble leder av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. Folket vant. USA førte krig mot Vietnam – USA tapte. Hvordan påvirka alt som skjedde, dem som vokste opp midt oppi det? Hvorfor var det på den tida normalt å gjøre narr av Solveig hvis hun sa «Jeg tar sjølkritikk», «La hundre blomster blomstre og la hundre tankeretninger strides»? Hvorfor ble dette alminnelige uttrykk? Kvinnefronten ble stifta i 1973. I 1975 var det 4000 medlemmer og 125 grupper. Solveig forteller til boka Vi er mange: «Vi ville ikke ha noen flat struktur, vi ville være en kamporganisasjon, som raskt kunne sette i gang støtteaksjoner når noe skjedde, samle inn penger og spre løpesedler over hele landet.» Solveig var leder av Kvinnefronten med i ledelsen i veldig mange år. Hvorfor har Kvinnefronten bestått så lenge? Var det diskusjonene?
|
Publisert 6. desember 2024 som et ledd i arbeidet til arkivprosjektet etter AKP